Ved første øyekast så hun ut som en hvilken som helst annen liten jente – lyse øyne, blondt hår og et sjenert smil.
Men bak det uskyldige ansiktet var det en barndom fylt med smerte, omsorgssvikt og hemmeligheter mørke nok til å vri alles sjel.
Moren hennes forsvant
Hun ble født i 1956 i en rolig by i Michigan i USA, og livet hennes begynte i kaos. Da hun bare var fire år gammel, pakket hennes 20 år gamle mor sammen og forsvant, og etterlot henne og broren hennes.
Moren sa senere at det sannsynligvis var «den største feilen» hun noen gang har gjort i livet sitt.
Nesten samtidig tok hennes 23 år gamle far, som allerede satt bak murene for kidnapping og overfall på en ung jente, sitt eget liv i fengselet.
Fra det øyeblikket ble barna overlatt til besteforeldrene sine. Men i stedet for trygghet ble det nye hjemmet deres et nytt mareritt.
Bestemoren hennes slet med alkoholisme, og bestefaren hennes ble sagt å være voldelig, til og med rovdyr.
«Jeg burde ha … adoptert dem til fremmede. Vi i familien vår ble utsatt for en form for barnemishandling. Faren min var verbalt voldelig. Moren min var verbalt voldelig, og vi ble alltid fortalt at vi ikke dugte noe,» fortalte jentas mor senere til The Tampa Bay Times.
Endte opp i statens beskytning
Da hun var 13 år gammel, var hun gravid etter å ha blitt overfalt. Noen hvisket til og med at hennes egen bror kunne ha vært faren. Men ifølge mange andre ble hun angivelig overfalt av en venn av bestefaren sin.
Familiemedlemmer fortalte senere The Tampa Bay Times at ingen trodde henne den gangen. Det ble aldri inngitt noen politianmeldelse.
Hun ga babyen opp for adopsjon i håp om å gi ham et bedre liv enn det hun hadde fått.
Kort tid etter slo tragedien til igjen. Bestemoren hennes døde, og det var et tøft slag for henne. Hun beskrev henne som en «virkelig ren og anstendig» kvinne som ikke drakk eller bannet. Kort tid etter tok bestefaren sitt eget liv.
Hun og broren hennes, Keith, ble statens beskyttere. Da hun var 11 år gammel, begynte hun å ha seksuell aktivitet på skolen i bytte mot sigaretter, narkotika og mat. Alene og desperat sluttet tenåringsjenta på skolen og begynte å leve på gata, hvor hun overlevde gjennom småkriminalitet og prostitusjon.
I løpet av det neste tiåret ble hun arrestert for tyveri, overfall og ordensforstyrrelse – den typen rulleblad som syntes å bli lengre for hvert år som gikk.
I midten av 20-årene hadde hun drevet til Florida, en stat som snart skulle få vite navnet hennes på verst tenkelig måte. I 1989 ble en manns kropp funnet dypt inne i skogen nær Daytona Beach, skutt flere ganger. To uker senere koblet politiet drapet til en kvinne som nylig hadde blitt sett haikende i nærheten.
Da de fant henne, tilsto hun ikke bare ett drap, men flere. En etter en dukket menn opp døde over hele det sentrale Florida.
Hun hevdet at hun forsvarte seg selv og at alle menn hadde prøvd å angripe henne, at hun hadde kjempet for livet sitt.
«Jeg er ikke en mannshater», sa hun til Orlando Sentinel i mars 1991. «Jeg har vært gjennom så mange traumatiske opplevelser at jeg enten går i sjokk, eller så er jeg så vant til å bli behandlet som skitt at jeg antar det har blitt en livsstil.»
«Dødens jungfru»
Men aktoratet så noe annet: en kald, kalkulerende morder som lokket menn inn, drepte dem og stjal eiendelene deres.
Da saken hennes kom for retten, var hun anklaget for å ha drept syv menn på bare ett år. Pressen kalte henne «Amerikas første kvinnelige seriemorder».
Navnet hennes har blitt beryktet siden den gang, og historien hennes er gjenfortalt i bøker, dokumentarer og til og med Hollywood-filmer.
Hun var Aileen Wuornos – «Dødens jungfru».
Et mediesirkus
«Wuornos er en morder som raner, ikke en raner som dreper. Hun virker faktisk veldig sterkt som en seriemorder», sa sjefetterforsker Steve Binegar i 1991.
Wuornos» rettssak ble raskt et mediesirkus. Hun hevdet at hvert eneste drap var en selvforsvarshandling mot menn som hadde forsøkt å skade henne. Men juryen trodde henne ikke. I januar 1992 ble hun funnet skyldig og dømt til døden.
Etter å ha blitt idømt seks dødsdommer etter å ha blitt funnet skyldig, sa Wuornos i retten: «Jeg er så skyldig som det kan bli. Jeg vil at verden skal vite at jeg drepte disse mennene, så kalde som is. Jeg har hatet mennesker lenge. Jeg er en seriemorder. Jeg drepte dem med kaldt blod, virkelig ekkelt.»
Hun var innesperret i dødscelle ved Broward Correctional Institution i Florida mens hun ventet på henrettelsen, og klaget jevnlig over avgjørelsen om å utsette skjebnen sin.
«Det er ingen vits i å spare meg», sa Wuornos i juli 2001. «Det er sløsing med skattebetalernes penger. Jeg drepte de mennene, ranet dem. Og jeg ville gjort det igjen også.»
«Det er ingen sjanse for å holde meg i live eller noe, for da ville jeg drept igjen. Jeg har hat som kryper gjennom systemet mitt.»
Siste ord
Wuornos’ henrettelse ble til slutt utført via dødelig injeksjon 9. oktober 2002. Før dommen ble fullbyrdet, mumlet 46-åringen sin siste uttalelse, som lød som følger:
«Jeg vil bare si at jeg seiler med fjellet, og jeg kommer tilbake, som på uavhengighetsdagen, med Jesus. 6. juni, som i filmen. Med det store moderskipet og alt det der, jeg kommer tilbake, jeg kommer tilbake.»
LES MER:
- Den smilende mannen ble en av Amerikas mest onde menn
- I 1980 forsvinner en ung kvinne sporløst – 40 år senere får politiet et DNA-treff som har ligget foran dem hele tiden
