Da lysene dempet seg i Dorothy Chandler Pavilion 9. april 1979, holdt Hollywood pusten.
Bak teppet sto en mann som hadde blitt selve definisjonen på amerikansk heltemot på skjermen – John Wayne.
Kreftdiagnose
Oscar-utdelingen i 1979 ble en kveld å huske av så mange grunner. Takktalene var korte og søte, og Johnny Carson holdt som alltid showet i gang med sin karakteristiske humor. De store prisene gikk til to Vietnamkrigsfilmer, men hjertet av Hollywood den kvelden tilhørte en sann legende, John Wayne.
Bare tre måneder før gallaen ble det som skulle være en rutinemessig galleblæreoperasjon til en slitsom ni og en halv times operasjon for «Duke».
Legene oppdaget magekreft og fjernet hele magen hans. Som syttitoåring var han ikke fremmed for å trosse odds – han hadde overlevd lungekreft femten år tidligere, og mistet en lunge og flere ribbein på grunn av sykdommen i 1964. Og året før hadde han gått glipp av Oscar-utdelingen etter å ha kommet seg etter åpen hjertekirurgi.
Ville «Duke» dukke opp denne gangen? Bob Hope, hans mangeårige venn, ringte personlig for å spørre. Wayne sa ja.
Tynn, men solbrun og munter
Inne i auditoriet bestod publikum av kolleger som hadde delt skjermer med ham i over femti år, fra stumfilmer i 1926 til 179 produksjoner som hadde formet Hollywoods visjon om heltemot. De kjente til hans politikk, hans kontroverser – men kvelden handlet om mer enn det.
Waynes entré var klassisk «Duke» – han ruslet sakte ned trappen og smilte varmt til publikum. Mange la merke til at han så tynn ut, men likevel brun og full av sin karakteristiske sjarm.
En etter en reiste publikum seg. Applausen vokste og avtok ikke. De applauderte ikke bare en karriere, de hedret en mann som hadde møtt døden og likevel stilt opp.
Da applausen endelig stilnet, snakket Wayne med en stemme som hadde båret over kavaleriangrep og grensebyer i et halvt århundre:
«Takk, mine damer og herrer», sa han. «Det er omtrent den eneste medisinen en fyr noen gang ville trenge.»
Fem ord. Mengden brøt ut igjen.
Han fortsatte, smilende gjennom tyngden av å overleve:
«Tro meg når jeg sier at jeg er veldig glad for at jeg kan rusle ned hit i kveld. Vel, Oscar og jeg har noe til felles. Oscar kom til Hollywood-scenen for første gang i 1928. Det gjorde jeg også. Vi er begge litt værbitte, men vi er fortsatt her og planlegger å være her mye lenger.»
Tørket bort tårene
Publikum lo, noen tørket bort tårer, og alle forsto alvoret i løftet.
Wayne annonserte deretter de nominerte til beste film: The Deer Hunter, Coming Home, Midnight Express, An Unmarried Woman og Heaven Can Wait. Han åpnet konvolutten og erklærte The Deer Hunter som vinner. Da produsentene entret scenen, trakk Wayne seg tilbake, omgitt av Hollywood-venner. Lite visste noen at dette ville bli hans siste offentlige opptreden.
Elleve dager senere, den 20. april, ble Wayne innlagt på UCLA Medical Center med en bronkial lidelse. En uke senere ble han utskrevet. På sin syttito årsdag, den 26. mai, mottok han Kongressens gullmedalje.
Døde kort tid etter
Seksten dager etter det, 11. juni 1979, døde John Wayne på UCLA Medical Center. I sine siste måneder hadde han meldt seg på en eksperimentell studie av kreftvaksine og sagt til legene: «Hvis dette er nyttig, skal jeg hjelpe deg etterpå.»
Familien hans skulle senere etablere John Wayne Cancer Institute, og videreføre hans arv av mot og håp.
Wayne ble gravlagt på Pacific View Memorial Park Cemetery i Newport Beach i California. Det ligger i en vakker åsside med havutsikt, selv om det nøyaktige stedet var en hemmelighet i flere tiår.
Ifølge LA Times forble gravplasseringen hans et mysterium i årevis. Vakter stengte fans ute fra begravelsen hans, og avskjedsseremonien forble en privat affære. Graven hans forble umerket i to tiår.
LES MER:
- Kathy Bates forbløffer med nytt utseende på Golden Globes
- Skuespillerveteran Kathy Bates om den alvorlige helsetilstanden
