Blanche Monnier: Jenta som ble låst inne i 25 år

I 1901 dukket det opp et brev på riksadvokatens kontor i Paris som ingen kunne overse. Avsenderen avslørte en sjokkerende sannhet.

Blanche Monnier, en kvinne fra Poitiers, hadde vært innelåst i et lite loftsrom i utrolige 25 år.

Brevet beskrev Blanches tilstand i dystre ordelag – «halvveis utsultet, levende på en råtten haug», med alt rundt henne dekket av skitt.

Da politiet ankom huset, ble de møtt av en scene rett ut av et mareritt.

Født inn i en velrespektert familie

For å forstå den sjokkerende og tragiske historien om Blanche Monnier de Marconnay, må vi spole tilbake til 1870-tallets Frankrike – en tid preget av revolusjoner og drama.

Blanche, født i 1849, kom fra en velrespektert, konservativ borgerskapsfamilie i den franske byen Poitiers. Byen er et historisk sted med stolte tradisjoner, kjent for sine romanske kirker. Begge Blanches foreldre, Charles og Louise Monnier, hadde dype røtter i lokalsamfunnet.

Moren hennes, Madame Louise Monnier, var kjent for sitt veldedige arbeid, og hun mottok til og med en pris fra lokalsamfunnet for sine generøse bidrag. Familiens ettermæle var solid – Louises avdøde ektemann hadde vært leder for en lokal kunstfakultet, og sønnen deres, Marcel, var utdannet jurist og arbeidet som embetsmann.

Marcel hadde sin mor i høy aktelse, mens Blanche var en livlig, ung kvinne som lengtet etter å skape sin egen vei i livet. Med sitt tykke, krøllete hår, store øyne og sprudlende personlighet var hun selve bildet på energi og selvstendighet – en skarp kontrast til de mer tradisjonelle forventningene familien la på henne.

Det var nettopp disse egenskapene som skulle vise seg å bli skjebnesvangre for unge Blanche. Men i 1876 kunne ingen forestille seg hva som ventet den populære sosietetskvinnen.

Forsvant sporløst

Det året tiltrakk Blanche Monnier seg oppmerksomheten til mange friere. Hun ble beskrevet som «svært mild og godhjertet» og ble ansett som en sjarmerende ung kvinne, med et ytre som gjorde henne ettertraktet i sosieteten.

Med familiens høyt ansette posisjon var hun ofte i offentlighetens søkelys, og det virket bare som et spørsmål om tid før hun fant en passende ektemann. Men en dag forsvant hun sporløst.

På den tiden var Blanche 26 år, hun gikk fortsatt på jusstudiet og bodde hjemme – ifølge senere avisrapporter.

Etter hvert begynte de som sto henne nær å undre på hvor hun var blitt av. Men de fikk alltid det samme svaret fra moren hennes. Louise Monnier fortalte folk at datteren hadde «dratt bort» eller var ute og reiste. Etter en stund hadde det gått så lang tid at både familien og vennene til Blanche trodde hun hadde flyttet utenlands. Siden ingen noen gang fikk klare svar, sluttet folk til slutt å spørre etter henne.

Ingen hadde den minste anelse om at hun faktisk var fengslet i sitt eget hjem, under grusomme forhold. Det skulle gå 25 år før noen fant henne – og da hun endelig ble oppdaget, utspilte det seg en historie uten sidestykke.

Et mystisk brev

Den 23. mai 1901 ankom et mystisk, anonymt brev kontoret til riksadvokaten i Paris.

«Monsieur riksadvokat, jeg har den ære å informere Dem om en usedvanlig alvorlig sak. En kvinne, ugift, har vært innestengt i Madame Monniers hus, halvveis utsultet og levende i skitt de siste tjuefem årene,» sto det i brevet.

Da politiet ankom Monnier-villaen for å etterforske, ble de møtt med motstand. Ifølge Crime Wire nektet Louise Monnier å slippe dem inn. Hun tittet til og med ut av vinduet, men ignorerte deres tilstedeværelse.

De brøt deretter opp døren og ble møtt av en overveldende stank. Da de gikk opp trappen, oppdaget de kilden til lukten – en låst loftsdør, der stanken var aller sterkest.

Oppdagelsen

Etter en hard kamp klarte politibetjentene å åpne døren og lirke opp et vindu som hadde vært spikret igjen. Endelig slapp dagslyset inn i det lille rommet og avdekket et grusomt syn. De brøt seg inn på loftet og slo opp døren som var låst med hengelås.

Der, i et hjørne av rommet, lå Blanche – nå i begynnelsen av 50-årene – utmagret og skjelettaktig, mens hun myste mot sollyset som så vidt trengte inn. Hun var dekket av gammelt matavfall og ekskrementer, omringet av insekter, og veide knapt 25 kilo. Forholdene var forferdelige, i skarp kontrast til den livlige unge kvinnen hun en gang hadde vært.

En av betjentene husket senere:

«Så snart lyset trengte inn i rommet, så vi bakerst, liggende på en seng, med hodet og kroppen dekket av et frastøtende skittent teppe, en kvinne identifisert som Mademoiselle Blanche Monnier. Den stakkars kvinnen lå helt naken på en råtten stråmadrass. Rundt henne hadde det dannet seg en slags skorpe av ekskrementer, kjøttrester, grønnsaker, fisk og muggent brød. Vi så også østersskall og insekter kravle over Mademoiselle Monniers seng.»

Budskapet på de skitne veggene

Ifølge en artikkel i New Zealand Times fra 1901 hadde Blanche, i øyeblikk av klarsyn, skrevet på de skitne veggene rundt seg:
«Skal jeg noen gang gjenvinne friheten min, eller er jeg for alltid dømt til dette levende gravkammeret?»

Den livredde kvinnen ble pakket inn i et teppe og fraktet i all hast til et sykehus i Paris, der legene i utgangspunktet fryktet at hun ikke ville overleve.

Hun var alvorlig underernært, med sammenfiltret hår som rakk helt ned til knærne.

Da Blanche ble båret ut av villaen, satt moren hennes, Madame Monnier, 75 år gammel, rolig ved skrivebordet sitt i en vakker sort-hvit kjole. Hun ble umiddelbart arrestert og tilsto å ha fengslet sin egen datter.

Grunnen til fangenskapet

Ifølge Louises forklaring begynte det hele en natt i 1876, da Blanche listet seg stille opp trappen til rommet sitt, i håp om å ikke vekke moren og broren. Det hun ikke visste, var at de allerede var våkne – og ventet på henne der oppe.

Sammen hadde de lagt en plan: De skulle låse Blanche inne på et lite loftsrom til hun gikk med på å avslutte forholdet til juristen hun hadde forelsket seg i. Men Blanche var mer standhaftig enn de hadde forutsett, fortalte Louise senere til politiet.

Da Blanche hadde vendt seg til det kullsvarte mørket og innsett at det ikke fantes noen vei ut, bestemte hun seg for å vente ut moren. Louise, på sin side, var like sta – og nektet å slippe datteren fri.

Så hva lå egentlig bak dette marerittet? Hvorfor ville Louise låse sin egen datter inne i 25 år? Svaret lå i kjærligheten.

Kjærligheten som kostet henne friheten

Etter mange år med leting etter en passende ektemann, forelsket Blanche seg endelig i en mann. Problemet var at han verken var rik eller kom fra en aristokratisk familie. Han var jurist, men praktisk talt blakk.

Noen kilder hevder at han var mye eldre enn Blanche, mens andre beskriver ham som en ung advokat med «hjerne, men ingen penger».

Blanche visste at moren, Madame Louise Monnier, aldri ville godkjenne ham.

I begynnelsen sa Louise til Blanche at hun måtte forbli innestengt på loftsrommet til hun avsluttet forholdet og gikk med på å finne en mer passende ektemann. Men dagene ble til uker, ukene ble til måneder – og til slutt år.

Louise Monniers siste ord

Selv etter at Blanches elskede døde i 1885, nektet Louise å sette datteren fri. Morens grusomme kontroll slapp aldri taket, og Blanche forble fanget i det lille, mørke rommet, med et hjerte som brast litt mer for hver dag som gikk.

Sykehuspersonalet bemerket at til tross for Blanches ekstreme underernæring, var hun overraskende klar og tilstedeværende. Hun uttrykte til og med glede over den enkle gaven å kunne puste frisk luft igjen, og beskrev den som «herlig». På mange måter var det intet mindre enn et mirakel at hun hadde overlevd i det hele tatt.

Etter Blanches frigjøring tok saken en ny dramatisk vending og fanget overskrifter over hele verden. Louise Monnier, som hadde gitt sin forklaring til politiet, døde av et hjerteinfarkt på fengselssykehuset en morgen.

Det hadde bare gått 15 dager siden hun ble arrestert, men kroppen hennes tålte ikke belastningen. Sannheten var at hun var forhatt av mange. Aviser rapporterte til og med at en rasende folkemengde samlet seg utenfor hjemmet hennes, tilsynelatende på jakt etter hevn. Det sies at Louises siste ord handlet om datteren: «Ah, ma pauvre Blanche,» sukket hun.

Marcel Monnier

Blanches bror ble stilt for retten, anklaget for å ha hjulpet moren med å kidnappe og fengsle søsteren.

Rettssaken startet 7. oktober 1901, og bare noen dager senere ble Marcel Monnier dømt til 15 måneders fengsel. Dommen ble møtt med jubel i rettssalen – men feiringen skulle ikke vare lenge. Marcel anket dommen og hevdet at Blanche aldri hadde vært fengslet, men at hun fritt kunne forlate huset hvis hun ønsket det. Han påsto at det var hennes eget valg å bli.

Den 20. november 1901 ble Marcel frikjent.

Retten konkluderte med at han, til tross for sin juridiske utdannelse, manglet den mentale styrken til å gripe inn og befri søsteren. Dommerne kritiserte hans passivitet, men påpekte at straffeloven den gang ikke tydelig fastslo en «plikt til å redde», og at han derfor ikke kunne dømmes etter loven.

Hvem reddet Blanche Monnier?

I årenes løp har mange undret seg over hvem som sto bak brevet som til slutt førte til Blanches redning. Brevet var adressert til byens statsadvokat, men det så ikke ut til å ha blitt sendt gjennom vanlig post.

Den dag i dag vet ingen hvem som leverte det. Noen spekulerer i at det kan ha vært skrevet av en tidligere soldat som hadde et forhold til en av familiens tjenestepiker, men som ikke følte noen lojalitet overfor Monnier-familien.

Vi får kanskje aldri vite hvem som skrev brevet. Men uten det er det klart at Blanche sannsynligvis ville ha dødd i sitt lille fengsel.

Et liv i gåter

Historien om Blanche Monnier, som tilbrakte 25 år i isolasjon, er fortsatt innhyllet i mysterier og gjenstand for mye spekulasjon. Selv om det er klart at hun var innesperret på et lite loft i flere tiår, er de eksakte detaljene om fangenskapet hennes vanskelige å fastslå. Avisreportasjer fra tidlig 1900-tall var ofte partiske eller ufullstendige, noe som gjør det utfordrende å få et tydelig bilde av hva som egentlig skjedde.

Det vi derimot vet, er at Blanches skjebne fikk enorm oppmerksomhet, særlig etter André Gides bok fra 1930, La Séquestrée de Poitiers, som fortalte historien hennes på nytt. Gide, som senere mottok Nobels litteraturpris, skal ha endret svært lite i den uhyggelige beretningen – bortsett fra navnene på hovedpersonene.

Per i dag har det ikke blitt laget noen spillefilm om Blanche Monnier på Netflix eller andre steder. Det finnes imidlertid flere dokumentarer om saken, og en rekke bøker har blitt skrevet om historien hennes.

Selv om mange spørsmål fortsatt står ubesvart når det gjelder detaljene rundt livet hennes, er det ingen tvil om at Blanches mot i møte med ufattelige omstendigheter fortjener å bli husket.

Vi kommer kanskje aldri til å forstå hele kompleksiteten i hennes liv, men historien hennes er en som fortsatt fanger oppmerksomheten – og inspirerer.

Ikke glem å dele denne utrolige fortellingen med andre – for ofte er det de skjulte og tragiske historiene som er de viktigste å bevare.