Seriemordere er alltid urovekkende — men få historier er like uforglemmelige som denne.
Den unge mannen på dette bildet ser helt uskyldig ut.
Ingen kunne ha gjettet at han ville vokse opp til å terrorisere et helt samfunn i flere tiår, samtidig som han levde et rolig, perfekt forstadsliv.
En tilsynelatende normal start
Han ble født i en liten by i Midtvesten på midten av 1940-tallet, som den eldste av fire brødre. Foreldrene hans var hardtarbeidende og strenge, men ikke uvennlige, den typen familie man finner i ethvert vanlig amerikansk nabolag.
Han var speider, gikk i kirken hver søndag og hjalp faren sin med husarbeidet.
Men selv som barn var det tegn på at noe var galt. Begge foreldrene hans jobbet lange dager og ga barna lite oppmerksomhet hjemme.
Mannen innrømmet senere at han allerede som tiåring hadde urovekkende tanker og voldelige fantasier om å binde folk og se på mens de kjempet for å komme seg løs.
Han skjulte disse tankene godt. Utad virket han høflig, sjenert og veloppdragen. Inni seg vokste det imidlertid noe mørkt.
Et stille liv, et skjult monster
På videregående skole beskrev klassekameratene ham som fullstendig blottet for humor og sa at han alltid «holdt seg i bakgrunnen». Han tilbrakte mesteparten av fritiden utenfor skolen med å pakke dagligvarer og fylle opp hyllene i et nærliggende supermarked, og sparte hver eneste dollar han kunne for å kjøpe seg en bil.
Etter endt utdanning vervet han seg i det amerikanske luftforsvaret i juni 1966.
Han fullførte grunnleggende og teknisk opplæring i Texas før han ble stasjonert ved Brookley Air Force Base i Mobile, Alabama, hvor han jobbet som antenneinstallatør og vedlikeholdsspesialist.
Han tjenestegjorde flere år med ære og kom aldri i trøbbel.
Da han kom hjem, giftet han seg, fikk barn og bygde seg et liv som virket helt vanlig.
Han jobbet i et sikkerhetsselskap og installerte alarmsystemer for familier som fryktet innbrudd. Han jobbet også i en IGA-supermarked, hvor kollegene ga ham kallenavnet «Blue Book Man» fordi han var besatt av å følge reglene og ofte skjelte ut andre for å småprate i arbeidstiden.
Utenom jobben var han en ivrig kirkegjenger og fungerte til og med som formann i menighetsrådet. For naboene var han selve bildet på ansvarlighet. For kollegene var han stille og punktlig.
Ingen mistenkte noe.
Mordene begynner
Tidlig på 1970-tallet forandret alt seg.
En vintermorgen ble en lokal familie, familien Otero, funnet død i sitt beskjedne forstadshus, foreldrene og to små barn. De var blitt kvalt. Det var ingen tegn til innbrudd. Morderen hadde tatt seg god tid.
Politiet var forvirret. Det var ikke noe klart motiv, ingen fingeravtrykk, ingen ledetråder.
Noen måneder senere kom det et brev til en lokal avis. Inni lå en maskinskrevet tilståelse, full av grufulle detaljer som bare morderen kunne vite om.
Nederst signerte han den med tre skremmende bokstaver:
«BTD». Bind dem. Torturer dem. Drep dem.
En by som lever i frykt
I løpet av de neste 17 årene slo han til igjen og igjen.
Han brøt seg inn i hjem midt på natten. Han forfulgte kvinner, studerte deres rutiner og ventet til de var alene.
Hvert åsted var et mareritt; nøye iscenesatt, metodisk og kaldt.
Noen ganger tok han små trofeer fra ofrene sine. Andre ganger la han igjen beskjeder, hvor han hånet politiet og journalistene.
I flere tiår forsvant han og dukket opp igjen etter eget forgodtbefinnende.
Samfunnene i Wichita og Park City i Kansas, hvor de fleste drapene fant sted, levde i konstant frykt.
Folk skiftet låser, installerte alarmer og sjekket vinduene sine to ganger. Foreldre advarte døtrene sine mot å være ute sent. Ingen visste hvem morderen var, eller hvordan han så ut. Han kunne ha vært hvem som helst.
Forsvinningen
Så, i 1991, sluttet han.
Ingen flere brev. Ingen flere ofre.
Sporet ble kalde. Detektivene pensjonerte seg. Innbyggerne prøvde å gå videre. BTD ble en spøkelseshistorie, et navn som ble hvisket av folk som fortsatt husket de mørke årene.
Noen trodde at morderen ganske enkelt hadde dødd. Men i virkeligheten var det fødselen av datteren hans som gjorde ham for opptatt til å drepe.
Egoet som røpet ham
Mer enn ti år senere, i 2004, dukket BTD plutselig opp igjen.
Han begynte å sende pakker til lokale TV-stasjoner og aviser, notater, tegninger og til og med dukker som lignet på ofrene hans.
Han skrøt av forbrytelsene sine og hånte etterforskerne som aldri hadde klart å fange ham.
Så, i en skjebnesvanger melding, gjorde han en feil.
Han spurte politiet om de kunne spore en diskett han ønsket å sende, og om de lovet at de ikke kunne det. Detektivene svarte offentlig at det var trygt.
BTD sendte disketten.
Da etterforskerne undersøkte den, pekte dataene mot en lokal kirkes datamaskin – og en mann som var formann i menighetsrådet.
Den sjokkerende arrestasjonen
Politiet omringet den mistenktes bil i februar 2005, under en av hans lunsjpauser. Da politibetjentene nærmet seg, gjorde han ikke motstand. Han virket rolig. Nesten lettet.
Under de aller første avhørene innså han at det var over. Politiet hadde overveldende bevis som knyttet ham til BTK. Han tilsto nesten umiddelbart.
Han het Dennis Rader: ektemann, far, kirkeleder og kommunalt ansatt.
I over 30 år hadde han levd blant de menneskene han terroriserte.
Sannheten kommer fram
Under tilståelsen beskrev Rader hvert av sine ti drap i skremmende, detaljert grad.
Han forklarte hvordan han forfulgte ofrene sine, brøt seg inn i hjemmene deres og bandt dem med tau eller tape. Han snakket om fantasiene sine, det han kalte «Faktor X», og hvordan han trodde det drev ham til å drepe. Han beskrev det som et overnaturlig element som også motiverte Jack the Ripper, Son of Sam og Hillside Strangler.
I retten viste han ingen følelser, og beskrev rolig og saklig drapene – som han på en skremmende måte refererte til som sine «prosjekter».
Under Raders domsavsigelse avga ofrenes familier uttalelser, hvoretter Rader ba om unnskyldning i en 30 minutter lang, usammenhengende monolog.
Rettferdighet og arv
Han ble dømt til ti påfølgende livstidsdommer, én for hvert offer. Han sitter fortsatt bak murene i Kansas, hvor han vil tilbringe resten av livet.
Han skriver fortsatt brev fra fengselet, noen ganger til kriminologistudenter som studerer saken hans, en urovekkende påminnelse om at han fortsatt hungrer etter oppmerksomhet, selv flere tiår senere.
Mye av oppmerksomheten etterpå har vært rettet mot Dennis Raders tilsynelatende perfekte familieliv – og det ufattelige sjokket hans kone og barn opplevde da de fikk vite sannheten: at deres ektemann og far var en av de mest beryktede seriemorderne i amerikansk historie.
Først nektet familien å tro det. Da Rader ble arrestert, var de forståelig nok i fullstendig sjokk. I månedene som fulgte, prøvde de å forsvinne fra offentligheten da de grufulle detaljene om hans forbrytelser kom for dagen.
Raders datter i ny dokumentarfilm
En ny Netflix-dokumentarfilm utforsker hvordan Raders datter Kerri Rawson har bearbeidet det ufattelige. Da faren hennes ble arrestert i 2005, var Kerri nygift og ventet sitt første barn, og levde det hun trodde var et vanlig forstadsliv.
Avsløringen om at faren hennes var ansvarlig for en rekke brutale drap knuste den illusjonen og tvang henne til å konfrontere traumet fra hans forbrytelser og revurdere sine egne barndomsminner. Den refleksjonsprosessen førte til at hun begynte å stille spørsmål ved hva som var virkelig og hva som ikke var det, noe som gjorde helbredelsesprosessen enda vanskeligere.
«Du var en god far mesteparten av tiden og oppdro oss godt, og vi vet ikke hva vi skal tro – hvem du var for oss, eller hvem du var for andre», skrev Rawson til faren i et brev datert 8. august 2007.
Siden den gang har Kerri begitt seg ut på en lang reise mot helbredelse og forståelse, hvor hun har måttet kjempe med det mørke arven faren hennes etterlot seg.
Som vi ser i dokumentaren, innebærer en del av denne reisen å hjelpe etterforskerne med å knytte uoppklarte saker til Rader, et smertefullt arbeid som krever store personlige ofre, da det river opp gamle sår og utfordrer hennes identitetsfølelse.
I dokumentaren husker Kerri et besøk hos faren i fengselet, hvor de hadde en spent konfrontasjon om hans mulige involvering i andre forbrytelser.
Diskusjonen ble heftig, og mot slutten av filmen reflekterer Kerri over hvordan forholdet til faren fortsatt er komplisert og i stadig endring.
Når man ser tilbake på det bildet av en høflig, smilende ung mann, er det nesten umulig å forene det uskyldige ansiktet med monsteret han ble.
Han var ikke en fremmed i mørket – han var naboen ved siden av.
LES MER:
- Lærer arrestert for foreldredrap
- I 1980 forsvinner en ung kvinne sporløst – 40 år senere får politiet et DNA-treff som har ligget foran dem hele tiden
