Ole Ivars var lenge et av Norges mest folkekjære danseband gjennom tidene, med en historie som strekker seg helt tilbake til 1964.
Med sin lune humor, ektefølte tekster og gjenkjennelige sound, har de levert slagere som «Nei, så tjukk du har blitt», «Kongen av campingplassen» og «Jag trodde änglarna fanns».
Bandet har blitt en selvsagt del av både dansefester og nasjonal kulturarv, og har gjennom flere tiår trollbundet publikum i hele landet. Ole Ivars har ikke bare vært et band, de har vært et musikalsk følge for flere generasjoner nordmenn.
William Kristoffersen har vært en sentral drivkraft i Ole Ivars. Han var bassist, låtskriver, vokalist og bandets daglige leder i mange år. Han sto bak mange av bandets mest kjente sanger og var med på å forme både lydbildet og tekstene som gjorde dem til et av Norges mest folkekjære danseband.
William Kristoffersen : – Kan ikke forstå det
– Vi spiller jo ikke lenger sammen, men vi har fortsatt litt kontakt, selvfølgelig. Jeg kan nesten ikke forstå at det allerede er så lenge siden vi sluttet – 19. oktober.» Det sier den kjente dansebandkongen William Kristoffersen, når Newsner ringer han en varm sommerdag. Bandet avsluttet et langt og rikt musikkeventyr da de i 2024 valgte å pensjonere seg.
Kan du fortelle litt om hva du gjør om dagen?
– Jo, for så vidt synes jeg ikke det er så stor forskjell på det jeg gjør nå og det jeg gjorde før. Bortsett fra at jeg ikke lenger har de spillejobbene som vanligvis fylte helgene, forteller han.
William har vært daglig leder i firmaet Ole Ivars i mange år og er det enda. Etter at bandet la instrumentene på hylla i fjor, handler det mest om avvikling. – Alle de litt kjedelige tingene, som regnskap og avslutning av virksomheten for hele fjoråret. Det er mitt ansvar å sørge for at alt det kommer i orden, forteller han videre.
Men selv om det er mye papirarbeid, er det også morsomme ting som skjer, opplyser han. – Jeg får stadig henvendelser fra folk som fortsatt vil ha tak i musikken eller har spørsmål på vegne av Ole Ivars. Det er fint å kjenne at interessen fortsatt er der, sier han og legger til:
– Så det er sånne små ting, men som likevel tar tid. Men som fremdeles er en del av det at jeg har spilt i Ole Ivars. I går var det 42 år siden jeg ble spurt om å bli med, kommer det med et lite humrende smil i stemmen gjennom røret.
Fra tilfeldighet til fast medlem i Ole Ivars
William forteller at Ole Ivars eksisterte lenge før han ble med, og at han syntes det var utrolig stas å få bli en del av bandet den gangen. Han fikk tidlig mye ansvar, tildelt av Ole, som var bandets leder og hadde vært med helt fra starten.
Det var aldri en planlagt vei inn i dansebandlegenden Ole Ivars – snarere en rekke tilfeldigheter og gode møter. Kristoffersen, kjent som bassist, låtskriver og mangeårig drivkraft i bandet, minnes godt hvordan det hele startet. – Jeg spilte i et lokalt band fra Eidsvoll som het Ad Astra, og vi deltok på et arrangement under NM på ski i 1981. Der opptrådte vi under premieutdelingen og spilte til dans, forteller William. Samme kveld var også Lasse Johansen til stede, vokalisten i Ole Ivars, og han la merke til Williams band.
Året etter spilte Ole Ivars på en restaurant i Eidsvoll. William var blant publikum, og Lasse kjente ham igjen. – Han kom bort og spurte om jeg ville bli med og spille noen låter den kvelden. Det sa jeg jo gladelig ja til, forteller William.
Etter hvert ble det flere slike små opptredener, og sommeren 1983, under et torgarrangement i Eidsvoll, kom det avgjørende spørsmålet. – Lasse tok meg til side og sa de trengte en ny bassist. Om jeg kunne tenke meg å bli med i bandet. Det kunne jeg.
– Visste svaret med en gang
Hva var første tanken din når du fikk det spørsmålet?
– Første tanken var jo «wow – hva skal jeg gjøre for noe? Jeg drev et annet danseband, så jeg visste jo hva det innebar. Du skjønner med en gang at det kommer et sånt spørsmål, og det har du lyst til å si ja til.
– Men så tenker du jo på de andre folka, bandet du jobber med. Så jeg sa at det var et kjempetilbud, og at jeg skulle tenke på det noen dager, men egentlig visste jeg svaret med en gang, innrømmer han.
William forteller at han alltid hadde ønsket å spille i et band som reiste rundt i hele Norge. – Det bandet jeg var med i før var bra, men vi hadde aldri spilt inn en plate.
Resten er, som man sier, historie.
Avskjeden med Ole Ivars
Etter flere tiår på veien valgte Ole Ivars å takke for seg høsten 2024. For bandets frontfigur og låtskriver William Kristoffersen satt avgjørelsen langt inne. – På et vis gjorde den det. Men vi skjønte vel etter hvert at det var nødvendig, særlig etter pandemien, sier Kristoffersen i telefonen.
Han beskriver en periode preget av full nedstenging, isolasjon og avlyste konserter.
– Det var en tøff tid for oss, som for mange andre. Vi fikk ikke spilt i det hele tatt. På grunn av antall medlemmer kunne vi ikke engang møtes i studio. Det var ikke lov å samles mer enn fem personer over lengre tid, så alt stoppet helt opp. Vi møtte ikke hverandre og det var bare telefonsamtaler, sier han.
Pandemien ble et vendepunkt for mange, også for bandet. Selv om beslutningen var tung, kom den etter grundig ettertanke og med respekt for det bandet hadde vært for både musikerne og publikum i over 60 år.
Den siste tiden med Ole Ivars
Etter mer enn 60 år valgte Ole Ivars å gi seg, og for Kristoffersen var det en beslutning som modnet over tid.
– Etterspørselen gikk ned generelt for dansebandmusikk i Norge, og vi var da et såpass stort band som var dyrt å drifte, sier han og legger til at det er moro så lenge det går bra, men halvbra er ikke like artig.
Etter pandemien ble det tydelig at ting hadde endret seg. Bandet la likevel opp til en verdig avslutning med kulturhuskonserter landet rundt.
– Vi hadde faktisk sånne kulturhusjobber stort sett fram til i slutten på september i fjor. Da fikk vi med oss hele landet – vi var både i Hammerfest og i Alta. Det følte jeg.
Ikke sett hverandre siden konserten
Oslo Spektrum ble den siste konserten. Et punktum som kom med sterke følelser, men også med en viss forsinkelse.
Han syntes det er rart at bandet nå er historie.
– Vi tok hverandre i hånda og ga en klem og sånn. Jeg har faktisk ikke sett noen av dem. Vi har ikke vært sammen siden 19. oktober, sier han stille.
William har ikke sett bandkollegaene siden avskjedskonserten, men forsikrer at de fortsatt holder kontakten over telefon.
Om Tore Halvorsen-konflikten
Da Ole Ivars holdt sin store avskjedskonsert i Oslo Spektrum, var det dog én person mange savnet: tidligere frontfigur Tore Halvorsen.
Fraværet skapte sterke reaksjoner blant noen fans og ble omtalt i media. Men ifølge Kristoffersen var det aldri aktuelt å invitere ham tilbake.
– Det ble jo hauset opp alt for mye. Det var vel noen støttespillere fra hans side som dro det hele i gang, sier Kristoffersen.
Halvorsen sluttet i bandet i 2018, etter eget ønske, minner han oss om. – Han sluttet jo av egen fri vilje seks år før, og det var ingenting som hadde påvirka fra bandet sin side. Vi hadde et møte før en spillejobb på Storefjell da han sa han var lei. Han var lei låtene og sånn. Det verste var at han etterpå sa det samme i Dagbladet.
– Det ble for komplisert
Kristoffersen forklarer at det ble vanskelig å ha kontakt etter det. Han forteller at i en periode valgte han å reise rundt og opptre med det musikalske kompet deres, samtidig som han fremførte låter han tidligere hadde uttrykt motstand mot. Det opplevdes ikke som særlig inkluderende, sier han og legger til at de derfor følte det ikke lå til rette for å invitere ham med videre.
Samtidig hadde bandet for lengst lagt en plan med dagens vokalist, Espen Hagen Olsen.
– Vi hadde gjort avtale med KORK, og vi hadde fått et repertoar på plass. Espen sang selvsagt alle låtene som Tore hadde gjort kjent – som «Englar og sånt», «Kongen av campingplassen» og «Jag trodde änglarna fanns». Vi kunne ikke bare skyve Espen bort den siste kvelden etter at han hadde gjort en kjempejobb i seks år. Tore kunne ikke synge noe annet enn det han var kjent for, og da måtte det bli de låtene Espen hadde hatt i hele perioden. Det ble for komplisert.
For Kristoffersen handlet det også om rettferdighet og respekt. – Det er som om en toppscorer i Lillestrøm slutter fordi han ikke vil spille i førstedivisjon, begynner i fjerdedivisjon – og så vil være med i cupfinalen. Det er det ingen som ville akseptert, forklarer han.
Reaksjonene var forventet
Kristoffersen erkjenner at noe av reaksjonen blant fansen var forventet, men at saken ble blåst opp i media.
– Det var like mange som var positive til at vi gjorde det sånn, som det var som mente noe annet. Sammenligningen med Vazelina var bare tøysete. De hadde jo ikke med seg KORK. De som har litt peiling skjønner hvor stort arbeid det er å arrangere en slik konsert med fullt orkester, sier han.
Reaksjonene startet tidlig. – Det begynte jo allerede i april da han hadde vært med i en podkast, sier Kristoffersen.
– Det var veldig frustrerende å høre ting jeg ikke kunne forsvare meg mot, men jeg tenkte det var lurest å la det ligge. Hadde jeg sagt noe, hadde det blitt en lang diskusjon i VG eller et annet sted, og det var ikke verdt det.
Til syvende og sist mener Kristoffersen at de tok den riktige avgjørelsen.
– Vi trakk fullt Spektrum uten å måtte ha med hverken den ene eller andre. Det var vi som spilte, og vi fikk til en verdig avslutning. Lasse Johansen, som var vokalist da jeg selv ble med i bandet, kom som gjest og satt i salen – uten å gjøre noe nummer ut av det. Det satte vi stor pris på. Lasse og jeg er veldig gode kompiser i dag.
Om Tore avslutter Kristoffersen med et stikk: – Det blir litt mer anstrengt når det er folk som reiser rundt og ikke gjør noe særlig positivt for Ole Ivars den siste tiden.
– Jeg kommer aldri til å slutte å spille
Etter avskjeden med Ole Ivars har William fått mer tid med familien – og friheten til å reise spontant. Før sommeren gikk turen til Japan.
– Det var så fint det. Vi har lyst å reise litt til og ta en avstikker hit og dit og ikke være borte sånn mange dager, sier han. – Bare ta en flytur fra Gardermoen og være borte fire dager, sier han og nyter at han for første gang på mange år kan planlegge fritt.
– Jeg slipper å ta hensyn til at «nei, da skal vi spille i Trondhjem», og så går det ikke. Så vi mye måtte hele tiden som ligger under.
Samtidig forsikrer han at musikken fortsatt er en del av hverdagen. – Jeg kommer aldri til å slutte å spille. Jeg har en gitar stående ved siden av meg, og jeg har jo alt sammen. Det virker helt fjernt å slutte – for det har jo vært livet mitt.
Sommeren i Värmland
I juli samles han som vanlig med musiker-venner i Värmland, en tradisjon han har holdt gående i over åtte år.
– Vi er vel en 10–12 stykker med konene våre. Vi leier oss inn på et gammelt ærverdig hotell, tar med gitarer og instrumenter, spiller, tar oss en øl og koser oss. Vi tar toget til Karlstad og spiller på toget – det er veldig sosialt.
Flere av deltakerne har fulgt med i mange år, deriblant hans egen sønn Alexander. – Han er også flink til å spille gitar og synge, og var med i fjor.
Ellers er sommeren åpen – og det trives han med. – Vi bor jo bare tre kvarter fra Gardermoen, så vi kan ta en tur når som helst. Om du reiser på torsdag og kommer hjem søndag kveld, har du opplevd mye, sier han.
Japan-turen tidligere i år gjorde sterkt inntrykk, spesielt fordi hele familien var med. Kona og barna som nå er i starten av 20-årene. – Det var jo helt suverent, noe vi aldri kommer til å glemme noen av oss, sier han.
Tusen takk for all den flotte musikken dere i Ole Ivars har gitt oss gjennom årene.
LES OGSÅ:
- Terje Sølsnes forlot Norge etter tragedien som endret alt
- Kirsten Schøyen, NRKs «Hallodame» i 45 år – dette gjør hun nå
