Det skulle ha vært et øyeblikk for feiring – en rutinemessig oppskytning fulgt av millioner, der syv astronauter begynte det som skulle ha vært en ekstraordinær reise ut i verdensrommet.
I stedet endret alt seg bare 73 sekunder etter oppskytningen.
Challenger-katastrofen ble et av de mest hjerteskjærende øyeblikkene i NASAs historie, og etterlot familier, kolleger og en hel nasjon i kamp for å forstå hvordan et oppdrag fylt med så mye håp kunne ende i en utenkelig tragedie.
Det føles knapt som om det er så lenge siden, men nå har det gått 40 år siden Challenger-katastrofen i USA.
For millioner av mennesker som fulgte oppskytningen, ble det som begynte som et øyeblikk av begeistring og håp plutselig en av de mest hjerteskjærende tragediene i NASAs historie. Bare 73 sekunder etter oppskytningen brøt romfergen fra hverandre og drepte alle syv astronautene om bord.
Inne i Mission Control ga forvirringen raskt plass til erkjennelsen av at noe katastrofalt hadde skjedd.
Og så kom en ordre som skulle markere begynnelsen på NASAs respons på katastrofen.
NASAs uhyggelige ordre
I begynnelsen forsøkte kontrollørene å fastslå nøyaktig hva som hadde skjedd med romfergen.
Oppskytningen så normal ut de første sekundene.
Challenger løftet seg fra rampen og begynte å klatre opp i den klare januarhimmelen, med kaptein Francis «Dick» Scobee, pilot Michael Smith, oppdragsspesialistene Judith Resnik, Ellison Onizuka og Ronald McNair, samt lærer-i-verdensrommet Christa McAuliffe og nyttelastspesialist Gregory Jarvis om bord.
Så, litt over ett minutt inn i flyvningen, brøt romfergen fra hverandre.
Mission Control mistet umiddelbart kontakten med besetningen.
Omtrent 13 sekunder etter oppbruddet var Mission Control fortsatt stille, før flygelederen Jay Greene begynte å be om informasjon.
Hvorfor de ødela boosterne
Da kontrollørene så vrakdeler spre seg over himmelen, innså Range Safety Officer at de to faste rakettboosterne fortsatt fløy uavhengig av hverandre. Siden én av dem så ut til å være på vei mot befolkede områder, tok han beslutningen om å ødelegge dem.
Offiseren sendte først kommandoen «ARM». Omtrent 10 sekunder senere fulgte han opp med «FIRE», og ødela boosterne omtrent 110 sekunder etter oppskytningen.
Men inne i Mission Control ble betydningen av det som nettopp hadde skjedd, smertelig klar.
Flygeleder Jay Greene ba til slutt kontrollørene om å starte nødprosedyrene. Rommet skiftet fra å forberede seg på å guide Challenger inn i bane til å bevare alt de kunne om det som hadde skjedd.
Katastrofen hadde vart i bare sekunder.
Etterforskningen som fulgte, skulle vare i måneder.
Hva forårsaket Challenger-katastrofen?
Challenger ble skutt opp 28. januar 1986 som oppdrag STS-51-L.
Oppdraget hadde fått enorm offentlig oppmerksomhet fordi McAuliffe, en 37 år gammel lærer fra New Hampshire, var om bord som del av NASAs Teacher in Space-prosjekt. Hun skulle etter planen holde undervisning fra bane og hadde blitt et symbol på programmet.
Men ingeniørene hadde alvorlige bekymringer om de uvanlig kalde forholdene rundt oppskytningen.
Temperaturen ved Kennedy Space Center hadde falt dramatisk i løpet av natten, og is hadde dannet seg rundt deler av oppskytningsstrukturen.
Romfergens faste rakettboostere inneholdt gummipakninger kalt O-ringer, som var konstruert for å hindre varme gasser i å slippe ut fra skjøtene mellom rakettdelene.
Ingeniører hos Morton Thiokol, selskapet som var ansvarlig for boosterne, hadde tidligere reist bekymringer om at O-ringene ikke ville fungere ordentlig ved lave temperaturer.
Morgenen for oppskytningen anbefalte noen ingeniører å utsette oppdraget.
Bekymringene deres ble til slutt overstyrt, og Challenger løftet av klokken 11:38.
Temperaturen var rundt 2 grader Celsius, noe som gjorde dette til en av de kaldeste romfergeoppskytningene NASA hadde forsøkt.
Øyeblikket da alt gikk galt
Det første minuttet så Challenger ut til å fly normalt.
Så, omtrent 73 sekunder etter oppskytningen, oppsto det en lekkasje rundt en av skjøtene på den faste rakettboosteren.
Varme gasser slapp ut gjennom den skadede pakningen og traff den tilstøtende eksterne drivstofftanken. En rekke strukturelle svikter fulgte.
Romfergen forsvant plutselig inn i en massiv sky av røyk og vrakdeler.
For tilskuere som fulgte med fra bakken, så det nesten uvirkelig ut.
Inne i Mission Control forsøkte imidlertid kontrollørene desperat å forstå hva de så.
En kontrollør rapporterte: «Vi har en åpenbar feil.»
Så kom ordene som for alltid er blitt forbundet med katastrofen.
Da kontrollørene kjempet for å fastslå hva som hadde skjedd, sa flygeleder Jay Greene til teamet: «Åpenbart en alvorlig feil.»
Ordene var rolige og tekniske, men bak dem lå en katastrofe som utfoldet seg.
Det kom ingen respons fra besetningen.
De siste ordene fra Challenger
I motsetning til noen andre romkatastrofer hadde ikke Challenger-besetningen noen lang avsluttende melding før alt gikk galt.
De siste tydelige ordene fra romfergen kom fra pilot Michael Smith. Da Challenger fortsatte å stige, svarte Smith rolig til Mission Control: «Roger, go at throttle up.»
Bare øyeblikk senere ble de siste registrerte ordene fra besetningen hørt: «Uh oh.»
Frem til da hadde alt i cockpiten hørt rutinepregede ut. Astronautene på det øvre flydekket hadde kommunisert normalt, mens de tre besetningsmedlemmene på mellomdekket hadde vært stille under den korte flyvningen.
Sekunder senere begynte romfergen å bryte fra hverandre.
Besetningskabinen skilte seg fra resten av fartøyet, men etterforskerne fastslo senere at astronautene ikke nødvendigvis ble drept i det eksakte øyeblikket romfergen gikk i stykker.
NASAs senere etterforskning av besetningens overlevelsesmuligheter avdekket at oppbruddet utsatte besetningskabinen for enorme krefter, og at flere nødoksygensystemer ble aktivert etterpå.
Kabinen traff til slutt Atlanterhavet omtrent to minutter og 45 sekunder etter det innledende oppbruddet.
Alle syv astronautene omkom.
Etterforskningen som forandret NASA
Challenger-katastrofen utløste en av de mest omfattende etterforskninge i NASAs historie. Rogers-kommisjonen ble opprettet for å fastslå hva som hadde gått galt.
Etterforskerne identifiserte til slutt svikten i en O-ringpakning i den høyre faste rakettboosteren som den umiddelbare tekniske årsaken.
Men etterforskningen avdekket også dypere problemer i NASAs beslutningskultur.
Ingeniørene hadde gjentatte ganger uttrykt bekymring for O-ringene, særlig i kaldt vær. Kommisjonen fant at kommunikasjonssvikt og press knyttet til romfergeprogrammet hadde bidratt til beslutningen om å gjennomføre oppskytningen.
Rogers-kommisjonen konkluderte med at katastrofen ikke bare var et resultat av én mekanisk svikt.
Det var også en svikt i kommunikasjon og ledelse.
En tragedie som forandret NASA for alltid
Challenger-katastrofen stanset romfergeprogrammet i mer enn to år.
NASA foretok omfattende endringer i fergens faste rakettboostere, oppskytningsprosedyrer og organisasjonsstruktur før flygningene til slutt ble gjenopptatt.
For familiene til de syv astronautene kunne imidlertid ingen av disse endringene gjøre om det som skjedde den morgenen.
Francis Scobee, Michael Smith, Judith Resnik, Ellison Onizuka, Ronald McNair, Christa McAuliffe og Gregory Jarvis hadde gått om bord i Challenger med forventning om å fullføre nok et oppdrag i verdensrommet.
I stedet ble navnene deres for alltid knyttet til et av de mest hjerteskjærende øyeblikkene i historien om menneskelig romfart.
Og for dem som fulgte oppskytningen den morgenen, er bildet av Challenger som forsvinner inn i en røyksky, ett av de mest uhyggelige øyeblikkene som noen gang er blitt sendt direkte på fjernsyn.
Les mer:
Newsner streber etter troverdig og allsidig journalistikk. Meld fra om faktafeil her.
