Juliane Koepcke var bare 17 år da hun ble den eneste overlevende etter en tragisk flyulykke. Deretter ventet 11 dramatiske dager alene i Amazonas. Det foreldrene hadde lært henne, skulle bli avgjørende for at hun overlevde.
Julaften 1971 var Juliane Koepcke (17) på vei hjem til foreldrenes forskningsstasjon i den peruanske regnskogen. Hun reiste sammen med moren Maria.
De var om bord på LANSA-flyvning 508 fra Lima til Pucallpa da flyet havnet i et voldsomt tordenvær. Et lynnedslag traff flyet, som deretter brøt sammen i luften.
Flere timer senere våknet Juliane alene på bakken i jungelen. Hun satt fortsatt fastspent i flysetet sitt. Hun var den eneste som overlevde av de over 90 menneskene om bord.
Et fall som ingen kan forklare
Hvordan 17-åringen overlevde det enorme fallet, er fortsatt et mysterium.
En teori er at seteraden hun satt i, roterte som et helikopterblad og bremset fallet. De tette trekronene kan også ha dempet sammenstøtet med bakken.
Juliane våknet med brukket kragebein, et dypt kutt i armen og et hovent øye. Brillene hennes var borte.
Det var også moren hennes.
«Det er ikke det grønne helvete som verden alltid tror»
Det som skulle redde Juliane, var kunnskapen hun hadde fått gjennom oppveksten.
Foreldrene, zoologene Hans-Wilhelm og Maria Koepcke, drev forskningsstasjonen Panguana dypt inne i regnskogen. Juliane hadde vokst opp i dette miljøet og lært mye om naturen. «Jeg lærte mye om livet i regnskogen, at det ikke var så farlig,» fortalte hun BBC i 2012. «Det er ikke det grønne helvete som verden alltid tror.»
Til tross for hjernerystelsen kjente hun igjen lydene rundt seg. Froskene og fuglene minnet henne om hjemstedet. Hun forsto at hun befant seg i kjente omgivelser.
Det avgjørende rådet fra faren
Faren hadde lært henne en viktig regel: Var hun fortapt i jungelen, måtte hun finne vann og følge strømmen. Bekker leder til elver, og elver kan føre til mennesker.
Juliane fulgte rådet. Hun gikk langs vannet og vasset eller svømte når det var mulig. Hun holdt seg også unna de grunneste områdene. Faren hadde fortalt henne at pirajaer kunne være farligere der. Men forholdene var svært krevende.
Det var regntid, og hun var gjennomvåt og kald om nettene. Den eneste maten hun hadde, var en liten pose godteri fra ulykkesstedet. Samtidig ble såret på armen infisert, og fluelarver hadde begynt å utvikle seg i det.
Dag 11: Funnet i jungelen
Etter 11 dager i jungelen oppdaget Juliane en båt ved elvebredden. I nærheten lå en liten hytte. Inne i hytten fant hun bensin, som hun helte på såret for å få ut larvene.
Dagen etter kom lokale fiskere tilbake til hytten og fant henne. De hjalp henne i sikkerhet, og Juliane ble omsider gjenforent med faren. Senere fulgte hun i foreldrenes fotspor og utdannet seg til biolog.
Under navnet Dr. Juliane Diller har hun forsket på flaggermus og ledet forskningsstasjonen Panguana. Området er i dag et vernet naturreservat. Hun har også fortalt historien sin i boken When I Fell From the Sky.
Regissør Werner Herzog, som selv nesten var om bord på ulykkesflyet, laget dessuten dokumentaren Wings of Hope sammen med henne.
Mer enn 50 år etter den dramatiske ulykken har Juliane viet livet sitt til å beskytte regnskogen som en gang reddet henne.
Les mer:
Newsner streber etter troverdig og allsidig journalistikk. Meld fra om faktafeil her.
