Cyd Charisse var et sjeldent talent, hun kunne synge, spille og danse med en eleganse som gjorde henne til en legende. Ikke minst ble de milelange bena hennes et ikon i seg selv. Hyllet som symboler på ynde, styrke og fysisk kunstnerisk perfeksjon.
Hun vokste opp som en tynn og skrøpelig jente. Men på filmens lerret fremsto hun som selve legemliggjørelsen av glamour og disiplin.
Under Hollywoods gullalder ble Charisse stående som en av de fremste representantene for en tid preget av uforlignelig talent og stil.
Når skuespillere og stjerner fra denne epoken forsvinner, er det med en bittersøt erkjennelse. Den gullalderen ga oss kunstnerskap og ferdigheter som filmhistorien neppe vil se maken til igjen.
Hollywood sin dansekvinnelegende
Skjønnheten fra Texas var selve bildet på klasse, en ekte lady, grasiøs, vennlig og uanstrengt vakker.
Med sine lange, skulpturerte ben, sitt fengslende blikk og en naturlig autoritet på dansegulvet, sikret Cyd Charisse seg en plass blant Hollywoods største dansere. Side om side med legender som Fred Astaire og Gene Kelly.
Likevel var veien til stjernestatus alt annet enn enkel. Historien om hennes liv er minst like gripende som rollene hun brakte til live på lerretet. Født som Tula Ellice Finklea 8. mars 1922 i Amarillo, Texas, vokste hun opp med helseutfordringer og var et skrøpelig barn.
Kallenavnet «Sid» kom fra storebroren som hadde problemer med å uttale «Sis». Senere tilpasset produsenten Arthur Freed navnet til den formen vi kjenner i dag: «Cyd». Etter å ha blitt rammet av polio som barn, og etterlatt svak og skjør, meldte foreldrene henne inn på ballett for å styrke kroppen. «Jeg var tynn, og det virket som en god måte å bygge meg opp på,» fortalte hun senere.
En skjermmagi i emning
Det som begynte som terapi, tente en livslang lidenskap for dans – og la grunnlaget for fremtiden hennes.
Allerede som tenåring hadde Tula tiltrukket seg oppmerksomheten til fremstående danselærere. Hun flyttet til Los Angeles for å studere under Adolph Bolm, og fortsatte utdannelsen i både London og Paris. Her perfeksjonerte teknikken sin ved anerkjente ballettskoler. I denne perioden prøvde hun ut ulike kunstnernavn. Først «Felia Sidorova» for å fremheve en russisk ballettidentitet, før hun til slutt slo seg til ro med «Cyd Charisse», en kombinasjon av barndommens kallenavn og ektemannens etternavn.
Charisses første skritt inn i filmverdenen kom gjennom dans, ikke dialog. Hun dukket opp, ukreditert, som ballettdanser i Something to Shout About (1943) og fortsatte i små biroller som bakgrunnsdanser. Men hennes eleganse, skjønnhet og magnetiske tilstedeværelse på skjermen gikk ingen hus forbi.
MGM forsto raskt potensialet hennes og signerte Charisse i en tid da studioene aktivt dyrket frem egne dansestjerner. Hun fikk først små roller, men stjal oppmerksomheten da hun danset sammen med Gene Kelly i Ziegfeld Follies (1945). Selv i en kort opptreden la publikum merke til hennes flytende bevegelser og naturlige kjemi med Kelly.
Det store gjennombruddet kom med Singin’ in the Rain (1952). Uten å uttale et eneste ord ble hun udødeliggjort i «Broadway Melody»-sekvensen. Kledd i en glitrende grønn kjole, med mørkt hår som rammet inn ansiktet og ben som virket endeløse, leverte hun en av filmmusikalens mest ikoniske prestasjoner.
Fred Astaire eller Gene Kelly?
Charisse uttalte ofte at hun kunne uttrykke følelser bedre gjennom bevegelse enn med ord. Hun var 1,68 høy, men i høye hæler og helstrømper fremsto hun nesten skulpturell. Med en eleganse som forsterket hennes magnetiske scenetilstedeværelse. De feilfrie ansiktstrekkene og det glansfulle svarte håret fullendte bildet av perfeksjon.
Samarbeidet med Fred Astaire i The Band Wagon (1953) ble selve manifestasjonen av hennes kunstneriske filosofi. I «Dancing in the Dark»-sekvensen smeltet romantikk, teknisk presisjon og subtil uttrykkskraft sammen på en måte som overbeviste Astaire til å omtale henne som «vakkert dynamitt».
I motsetning til mange dansere som utelukkende bygget på fart eller teknisk dyktighet, kombinerte Cyd Charisse ballettens eleganse med dramatisk uttrykk. Hun behersket jazz, moderne og klassisk dans med samme sikkerhet, noe som gjorde henne usedvanlig allsidig. Da hun en gang ble spurt om hun likte best å danse med Fred Astaire eller Gene Kelly, svarte hun:
«Jeg vil si at de var de to største dansepersonlighetene som noen gang har prydet lerretet. Hver av dem har sin egen unike stil og er en fornøyelse å arbeide med. Men det er som å sammenligne epler og appelsiner — de er begge like vidunderlige.»
Livet utenfor lerretet
Utenfor filmsettet var Charisse kjent for sin profesjonalitet og diskresjon. Hun holdt seg unna Hollywoods beryktede festmiljø og viet seg i stedet til sitt håndverk. Noe som ga henne enorm respekt blant kolleger og koreografer.
Da gullalderen for filmmusikaler tok slutt på 1960-tallet, vendte hun seg mot TV og teater. Hun dukket opp i ulike underholdningsprogrammer og spilte hovedroller i Broadway-produksjoner, blant annet Grand Hotel på 1990-tallet. Sammen med ektemannen opptrådte hun også i nattklubbshow. Det beviste at hennes ynde og ferdigheter kunne trollbinde publikum langt inn i syttiårene.
Hennes innsats ble offisielt anerkjent i 2006 da hun mottok National Medal of Arts av president George W. Bush, samt et æresdoktorat fra University of North Carolina School of the Arts.
Cyd Charisse giftet seg med sangeren Tony Martin i 1948, og ekteskapet varte i over seks tiår, helt til hennes bortgang. Møtet mellom dem var nesten som hentet ut av et filmmanus fra Hollywoods gullalder.
«Vel, han hadde en agent — Nat Goldstone — og jeg hadde den samme agenten. Nat introduserte meg for Tony, og tilfeldigvis gikk det en populær utenlandsk film i byen som alle ville se. Han inviterte meg med, og det var slik vi begynte å date,» fortalte Cyd i et intervju med Television Academy.
Når tragedien rammet
Sammen fikk de ett barn, og Charisse hadde i tillegg en sønn fra et tidligere ekteskap. Til tross for sin glamorøse fremtoning holdt hun privatlivet borte fra rampelyset. Hun levde et rolig, stabilt og skandalefritt familieliv — en sjeldenhet i Hollywood.
Men tragedien rammet familien til Cyd Charisse 25. mai 1979, ved starten av Memorial Day-helgen, da American Airlines Flight 191 styrtet like utenfor Chicago.
Flyet, som var på vei fra O’Hare til Los Angeles, mistet en motor kort tid etter avgang og styrtet ned i et boligområde med campingvogner i Des Plaines, Illinois. Alle de 258 passasjerene og 13 besetningsmedlemmene omkom, i tillegg til to personer på bakken.
Blant ofrene var Sheila Charisse, den 36 år gamle kona til Nico Charisse, Cyds sønn fra hennes første ekteskap.
Flystyrten ble den mest dødelige sivile flyulykken i USAs historie før 11. september, og rystet publikums tillit til DC-10-flyet. Kort tid etter ble flytypen i stor grad henvist til fraktfly, en rolle den fremdeles fyller både innenriks og internasjonalt. I dag er det eneste minnesmerket over de 273 omkomne et falmet banner nær ulykkesstedet — en stille påminnelse om den katastrofale dagen.
Nico Charisse – et Hollywood-barn
Nico Charisse, Sheilas ektemann, hadde en oppvekst ulik de fleste. Han ble født inn i Hollywood som sønn av Cyd Charisse og hennes første ektemann, den mye eldre danselæreren Nico Charisse Sr. Etter at Cyd giftet seg med Tony Martin i 1948, ble Nico Jr. nærmest adoptert av ham.
Med en ny halvbror, Tony Martin Jr., og stabile, kjærlige foreldre, vokste Nico opp i et uvanlig harmonisk Hollywood-hjem — fritt for den typen drama som ellers preget bransjen.
På slutten av 1960-tallet møtte Nico Sheila Marie Snodgrass. De giftet seg, og fremtiden så lys ut. I 1977 ble Nico tatt opp i California Bar Association og sto på terskelen til en karriere som advokat. Men bare to år senere ble alt revet bort da Sheila omkom i ulykken med Flight 191.
Katastrofen tok ikke bare liv, den etterlot seg også dype arr hos Cyd Charisse og hennes familie — en smertefull påminnelse om at selv de som lever omgitt av Hollywood-glamour ikke er skjermet fra tragedier.
Cyd Charisses bortgang
Cyd Charisse døde 17. juni 2008, 86 år gammel, etter å ha fått et hjerteinfarkt.
Selv om hennes bortgang markerte slutten på en æra, lever arven etter Cyd Charisse videre og fortsetter å inspirere dansere og scenekunstnere over hele verden.
Hennes betydning strekker seg langt utover filmene hun medvirket i — hun redefinerte hva det innebar å være kvinnelig danser i Hollywood. Charisse var aldri bare en birollefigur; hun ble ofte det emosjonelle og visuelle midtpunktet i filmene sine, der hun forente atletisk styrke, ynde og uttrykksfull kunst.
Tiår senere lar både publikum og kritikere seg fremdeles begeistre og forundre over prestasjonene hennes.
Enten det er den sensuelle selvsikkerheten hun utstrålte i Singin’ in the Rain eller den romantiske raffinementet i The Band Wagon, står Cyd Charisse fortsatt som et tidløst ikon.
En kunstner hvis språk var bevegelse, og hvis arv fortsatt danser videre. Del denne historien for å hedre henne.
LES MER:
- Hvorfor Oscar-utdelingen i 1972 er en av de beste noensinne
- Tom Jones ville aldri møte sin yngste sønn Jonathan
