Hun skrev historie da hun ble Norges første kvinnelige biskop. Rosemarie Köhn ble senere et symbol på mot og utholdenhet og en forkjemper for en kirke med plass til flere. Kampen kostet, men arven hun etterlot seg har satt varige spor i både kirken og samfunnet.
Da Rosemarie Köhn ble utnevnt til biskop i Hamar bispedømme i 1993, var det et historisk øyeblikk. Aldri før hadde en kvinne båret bispekappen i Norge eller i Norden. For mange ble hun raskt mer enn en kirkeleder. Hun ble et tegn på at endring var mulig.
Veien dit hadde vært lang. Allerede på 1960-tallet, da hun valgte å studere teologi, vakte det oppsikt. I 1966 avla hun embetseksamen ved Det teologiske fakultet, og bare 29 år gammel fikk hun sin første jobb som vikarprest i Borg bispedømme.
Kirken var i endring, men langt fra alle ønsket utviklingen velkommen. Som kvinnelig prest møtte Köhn betydelig motstand. Likevel ga hun seg ikke. Kampen for likeverd var så vidt i gang.
Kampen for kjærligheten
Som biskop brukte Köhn stemmen og posisjonen sin til å kjempe for en åpen og inkluderende folkekirke. Hun ble en tydelig og modig forkjemper for homofiles rett til full plass i kirken, et engasjement som utløste sterke reaksjoner.
I et intervju med avisa Østlendingen i 2006, la hun ikke skjul på at motstanden kunne være tøff til tider. – Heldigvis glemmer man fort de vonde stundene, men det har vært perioder da det har røynet på å være biskop. Midt i den tøffeste homofilistriden var det blant annet noen som truet med å sette fyr på huset mitt, fortalte hun.
Politiet måtte kobles inn, og vakthold ble etablert. Likevel sto hun støtt. Overbevisningen var klar: Tro og kjærlighet kunne ikke begrenses av kjønn eller legning.
Til tross for motstanden vant Köhn en spesiell plass i nordmenns hjerter. Hun ble omtalt som en varm, tydelig og modig leder, en biskop som våget å gå foran når det stormet som mest. Hun satt som biskop i Hamar frem til 1. november 2006. Da hadde hun fylt 67 år og lagt bak seg 13 år som kirkelig frontfigur i en av de mest krevende periodene i kirkens moderne historie.
Livet bak embetet
I sin bok «Håpstreet – Roses bok» fra tidlig 2000-tallet, delte Rosemarie Køhn åpent om de tøffeste erfaringene i livet og yrket. Hun la aldri skjul på hvor tungt det har vært å stå i motstand.
– Å være uønsket er ikke lett. Det har tatt meg lang tid å bearbeide det. Det gjorde meg syk. Jeg grudde meg i flere år til å dra på bispemøte, skrev hun.
Til NRK fortalte Rosemarie Køhn at boken handlet om barndommen og livet som biskop. «Jeg mener dette er en personlig bok fordi jeg forteller om ting som er viktig for meg og erfaringer jeg har gjort. Det er ikke noe oppgjør med livet, men en bok til ettertanke,» sa hun den gang.
I årene etter delte Köhn også mer av sine egne erfaringer. I boken skrev hun åpent om følelsen av å være uønsket, om motstand som tynget og om sykdom som fulgte i kjølvannet av belastningene.
Tittelen hentet hun fra barndommen i Tyskland, der hun etter krigen så et lite tre vokse fram blant ruinene av en ødelagt kirke. For henne ble det et bilde på håp – og på livet selv.
Rosemarie Köhn døde 30. oktober 2022, 83 år gammel, etter lengre tids sykdom. Hun ble hedret med begravelse på statens regning.
Flere statsråder deltok, og også dronning Sonja var til stede. Da kisten ble båret ut av Hamar domkirke, ble dronningen sett med tårer i øynene.
Under seremonien holdt Köhns ektefelle, Susanne Sønderbo, en personlig og gripende tale. Hun fortalte om kjærligheten, kampen – og om livet sammen også etter at sykdommen rammet.
– Verdien av et menneske ligger ikke i kunnskap, men i kjærligheten til andre, sa hun.
Rosemarie Köhns skjulte kjærlighet
Da dødsannonsen til Køhn kom ut, avslørte det biskopens store kjærlighet
Presten Susanne Sønderbo kunne i et nylig intervju med ukebladet Hjemmet fortelle at de valgte å holde kjærligheten og ekteskapet utenfor offentligheten, av hensyn til belastningen biskopen hadde opplevd. Derfor giftet de to seg i stillhet på rådhuset, før de markerte begivenheten med en liten feiring og bryllupsreise til Roses hjemby i Tyskland.
Kjærlighet kan vokse fram på uventede måter, ofte gjennom felles verdier, nysgjerrighet og respekt. For Rosemarie og Susanne utviklet en faglig forbindelse seg gradvis til et nært fellesskap som kom til å bety mye for dem begge.
I følge enken begynte nemlig relasjonen med at hun så Köhn på TV da hun ble vigslet til biskop. Hun ble så inspirert at hun skrev et brev til biskopen, noe som førte til videre kontakt. De møttes senere ansikt til ansikt i forbindelse med et foredrag, og gjennom faglige samtaler, gjensidig støtte og samarbeid utviklet det seg over tid til et nært forhold og etter hvert et livslangt partnerskap.
De kranglet aldri, forteller enken i intervjuet med Hjemmet:
– Jeg er så heldig å kunne se tilbake på mange hyggelige og morsomme opplevelser. Minnene ble en sterk støtte i sorgen som fulgte etter at Rose ble borte for snart fire år siden, sier Susanne i intervjuet.
Arven etter Rosemarie Köhn
I dag blir Rosemarie Köhn stående igjen som en av de viktigste kirkeskikkelsene i moderne norsk historie. Hun endret ikke bare kirken – hun endret samfunnet. Som tidligere biskop Solveig Fiske senere uttrykte det:
– Uten hennes liv og virke, hadde både kirken i vårt land og samfunnet, vært annerledes, uttalte Fiske.
Rosemarie Köhn var elsket av mange. Kampen hun tok, og kjærligheten hun sto for, lever videre.
Hun gjorde samfunnet varmere og mer raust med din kjærlighet. La oss sammen hedre og minnes det fantastiske mennesket Rosemarie var. Del gjerne artikkelen videre for å minnes hennes betydningsfulle arbeid.
LES OGSÅ:
- Terje Sølsnes forlot Norge etter tragedien som endret alt
- Den ubeskrivelige tragedien etter Marius Müllers død
