Rolf Just Nilsen ble født 19. august 1931 i Oslo, inn i en familie hvor underholdning og teater var nært knyttet til hverdagen. Allerede som liten gutt viste han usedvanlige evner til å imitere mennesker rundt seg.
Lærerne på skolen ble både forbløffet og litt forlegen over den unge gutten som med presis timing og skarp observasjon kunne herme etter både tonefall og særegenheter. Denne naturlige evnen til å få folk til å le ble raskt et kjennetegn ved ham.
Teaterets verden åpnet seg tidlig for Rolf, mye takket være hans onkel, den legendariske revyartisten Leif Juster.
Onkelen ble en viktig døråpner, både som forbilde og som støttespiller. Samtidig gav årene i Sølvguttene ham verdifull trening i stemmebruk og musikalitet.
De første stegene mot scenen
I 1947, bare 16 år gammel, ble Rolf tatt opp ved det berømte Studioteatret. Her fikk han en grundig skolering i skuespillerfaget, hvor han både lærte å dyrke sitt komiske talent og å utvikle en imponerende teknisk presisjon.
Debuten lot ikke vente på seg og i løpet av den toårige læretiden viste Rolf Just Nilsen at han var en usedvanlig lovende ung skuespiller.
Etter endt tid ved Studioteatret måtte han ut i militærtjeneste. Men heller ikke her kunne han legge bort lysten til å underholde.
Under en militærrevy i Husebyleiren fikk han virkelig smaken på å stå på scenen for å få folk til å le. Det var en opplevelse som skulle prege ham resten av livet.
En karriere i full blomst
I 1952 avla han prøve på det legendariske Chat Noir-teateret foran Ernst Diesen og Carsten Byhring. Hans briljante imitasjoner – ikke minst av Byhring selv – sikret ham plass på laget. Her startet en eventyrlig reise gjennom norsk teater- og underholdningshistorie.
Gjennom 1950- og 60-årene jobbet Rolf Just Nilsen ved flere av hovedstadens store scener – Chat Noir, Edderkoppen, Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret. Hans talent var grenseløst: han kunne synge, spille alvorlige roller, være burlesk komiker og briljant imitator. Hans evne til å skifte karakter på et øyeblikk gjorde ham til en publikumsfavoritt over hele landet.
Det definitive gjennombruddet kom i 1958, med Arild Feldborgs krevende og hylende morsomme nummer «Operasangeren» i revyen Så lenge lykken varer. Herfra ble han en av Norges mest etterspurte artister, på radio, fjernsyn, teaterscener, i platestudio og på turneer.
Arbeidstempoet var ekstremt: fra tidlige morgener til sene nattetimer var Rolf Just Nilsen å finne et sted i underholdningsverdenen, enten på innspilling, forestilling eller konsert. Hans innsats ble kronet i 1976, da han ble tildelt Leonardstatuetten – norsk revylivs høyeste heder.
Forholdet til Leif Juster – En spesiell bånd
Båndet mellom Rolf Just Nilsen og hans onkel Leif Juster var langt mer enn bare slektskap. Det var et ekte kunstnerisk fellesskap preget av dyp respekt og varme. Leif Juster var ikke bare en mentor for Rolf, han var et forbilde som viste hvordan man kunne kombinere en karriere i rampelyset med ydmykhet og dedikasjon til faget.
Rolf Just Nilsen beundret onklens evne til å fange publikum med små, subtile bevegelser og underfundig humor.
De to opptrådte aldri fast sammen som duo, men Leif Justers stil levde tydelig videre i Rolf Just Nilsens arbeid. Samtidig utviklet Rolf sin helt egne signatur, fylt av ungdommelig energi, musikalitet og en nesten grenseløs variasjonsevne.
At han ofte imiterte sin onkel Leif på scenen, var ikke en parodi, men en varm hyllest – et humoristisk nikk til mannen som hadde banet vei.
Ved siden av scenekarrieren hadde Rolf Just Nilsen en stor suksess som grammofonartist. Hans plater, fylt med vittige viser og finurlige fortellinger, solgte godt, og han ble et fast innslag i norske hjem.
Ingen kunne etterligne som ham. Hans imitasjoner av Carsten Byhring, Arve Opsahl – og selvsagt Leif Juster – ble legendariske. Ikke bare traff han stemmeleiet perfekt, men han fanget også sjelen til de han hermet etter, på en respektfull og hjertevarm måte.
På teaterscenen briljerte han i roller som Lillemann i Stopp verden, jeg vil av, Tevye i Spelemann på taket, og Sancho Panza i Mannen fra La Mancha.
Gang på gang overrasket han kritikere og publikum med sin evne til å kombinere dyp menneskelighet med grenseløs komisk timing.
Døde bare 49 år gammel
Men alt hadde sin pris. Det intense tempoet Rolf Just Nilsen holdt, tæret på helsen. Hjertet hans bar sporene av år med hardt arbeid, men hans kjærlighet til scenen lot ham aldri roe ned.
I 1981 spilte han tomannsshow sammen med Sølvi Wang på Det Norske Teatret. Den 9. mai samme år, en varm vårdag, gikk han ut på scenen for å gjøre det han elsket mest – få folk til å le og kjenne på gleden.
Men denne kvelden skulle bli hans siste. Rett før en entré på den 108. forestillingen kollapset han bak sceneteppet og døde momentant, bare 49 år gammel.
Norge mistet en av sine aller mest folkekjære artister denne dagen. Rolf Just Nilsen hadde i løpet av sitt liv skapt et uutslettelig avtrykk i folks hjerter.
Han døde slik han hadde levd: midt i latteren, midt i kjærligheten til publikum.
Takk for alt, Rolf Just Nilsen. Du vil aldri bli glemt.
LES OGSÅ:
- Leif Juster var elsket av alle – etter hans død kjempet datteren en brutal kamp: «I min fars ånd»
- Kirsten Schøyen, NRKs «Hallodame» i 45 år – dette gjør hun nå
