Lørdagens «Skal vi danse» ble ekstra følelsesladet for Kim Wigaard.
Artisten viet dansen til sin avdøde far og alle som er berørt av demens. Før han entret dansegulvet, delte han sterke og personlige ord om sorgen og demenssykdommen som har preget store deler av livet hans.
Kim Wigaard (38) er kjent for mange som dirigenten i NRK-suksessen «Demenskoret».
Denne høsten har han også vist frem danseferdighetene sine i TV 2-programmet «Skal vi danse».
Men under lørdagens sending var det langt mer enn dansetrinn og dommerpoeng som sto i fokus. Wigaard viet nemlig dansen til en hjertesak som har preget livet hans i mange år.
Kim Wigaards sterke ord om pappa
I et åpenhjertig innlegg på Instagram fortalte Wigaard hvorfor nettopp denne dansen betydde så mye for ham.
«I dag danser jeg for hjertesaken min. Demenssaken», innledet han.
Videre dedikerte han dansen til flere av sine kjære, blant dem faren, farmoren og andre familiemedlemmer. «Jeg kan knapt huske en dag i livet mitt uten demens tett på.»
Artisten forteller at han i ti år har kjempet for større åpenhet og kunnskap om sykdommen. Hver onsdag dirigerer han fortsatt Demenskoret, noe som har fått en helt spesiell betydning for ham. Men det er særlig ordene om de pårørende som gjør inntrykk.
«Men demens rammer aldri bare én. Den rammer også alle som elsker dem. De pårørende som kjemper, håper, sørger og holder fast. Som må ta farvel med noen som fortsatt er her.» «Jeg har selv stått der, alt for mange ganger.»
Satte livet på vent for faren
Wigaard har flere ganger tidligere vært åpen om farens demenssykdom og den tunge tiden familien gikk gjennom.
I februar i år fortalte han sin historie i podkasten «Tid til å være ung» at faren begynte å endre personlighet allerede i slutten av 50-årene. Fra å være sosial og aktiv ble han stadig mer stille og tilbaketrukket.
Etter hvert fikk familien vite at han hadde demens.
Kim og søstrene tok på seg et stadig større omsorgsansvar. Det førte til at de måtte sette store deler av sine egne liv på vent. – Vi ble fort voksne på de seks–sju årene, fortalte Wigaard i podkasten.
Søsknene måtte blant annet hjelpe faren med påkledning, dusjing og andre daglige gjøremål. – Vi var sykepleiere, taxisjåfører og hobbypsykologer. Vi var alt, sa han.
Faren fikk etter hvert plass på et tilrettelagt sykehjem, men døde bare sju måneder senere.
Den rørende hyllesten
I forbindelse med lørdagens «Skal vi danse» ønsket Wigaard derfor å hedre både faren og andre som har opplevd demens på nært hold.
«Jeg danser for dem vi har mistet. For dem som fortsatt kjemper. Og for alle dere som elsker noen dere sakte mister.»
Han avsluttet innlegget med en personlig hilsen til faren: «Denne dansen er til dere»
Les mer:
Newsner streber etter troverdig og allsidig journalistikk. Meld fra om faktafeil her.
