Rosemarie Köhn var ikke bare biskop i Hamar bispedømme fra 1993 til 2006. Hun var en pioner som forandret kirken og satte dype spor i det norske samfunnet.
Som landets aller første kvinnelige biskop ble hun et symbol på mot, utholdenhet og kamp for likeverd.
Köhn brukte sin posisjon til å kjempe for en åpen og inkluderende folkekirke, og hun ble en tydelig stemme i striden for homofiles rett til en full plass i kirken.
Det var ikke en enkel kamp. Motstanden var sterk, og kritikken tidvis hard. Likevel sto hun støtt, med en fast overbevisning om at tro og kjærlighet ikke kunne begrenses av kjønn eller legning.
Rosemarie Köhn forandret kirken
For mange ble Rosemarie Köhn en folkekjær pioner, en biskop som våget å gå foran når det stormet som mest. Hun åpnet dører for kvinner i prestetjenesten, og hun ga håp til dem som lenge hadde stått på utsiden av kirkens fellesskap.
Köhn har betydd mye for veldig mange. Hennes arv er ikke bare teologisk, men også menneskelig: et vitnesbyrd om at kirken kan forandre seg, og at enkeltpersoner kan flytte grenser.
Veien dit var lang. Allerede som ung tok Rosemarie det store valget med å studere teologi, et valg som på den tiden fortsatt vakte oppsikt.
I 1966 avla hun teologisk embetseksamen ved Det teologiske fakultet, og bare 29 år gammel fikk hun sin første jobb som vikarprest i Borg bispedømme. Der begynte reisen som til slutt skulle gjøre henne historisk.
Biskopen som vant Norge
Men i årene som fulgte, slet hun med å bli godtatt i kirken. Men kampen var så vidt i gang. På starten av 90-tallet hun utnevnt til biskop i Hamar bispedømme av Kongen i statsråd. Den første kvinnelige biskop i Norge og Norden.
Rosemarie var Norges biskop frem til 1. november 2006, da var hun blitt 67 år gammel. Hun kjempet for et mer inkluderende folkekirke og for kjærligheten. Selv da hun opplevde trusler ga hun seg ikke. Rosemarie sto nemlig for mangfold og fellesskap.
I et intervju med avisa Østlendingen i 2006, la hun ikke skjul på at motstanden kunne være tøff til tider. – Heldigvis glemmer man fort de vonde stundene, men det har vært perioder da det har røynet på å være biskop. Midt i den tøffeste homofilistriden var det blant annet noen som truet med å sette fyr på huset mitt, fortalte hun.
Köhn måtte få inn vakter til å passe på henne, men for hun kom ikke den sterke motstanden som en overraskelse.– Jeg skal tilstå at jeg blir engstelig når folk sier de skal sette fyr på huset, men politiet tok det veldig alvorlig, og jeg følte meg trygg. Men det er klart du får en skrekk i livet, sa hun den gang.
Dronningen i tårer
Rosemarie døde 30. oktober 2022 etter lengre tids sykdom. Hun ble 83 år gammel. Hun ble hedret med begravelse på statens regning.
Flere statsråder, blant andre kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) var tilstede for å vise sin støtte og ta sitt siste farvel med Köhn. Dronning Sonja var også tilstede og gikk rett bak kisten da den ble ført ut av kirken.
Da kisten ble ført bort tok dronningen til tårer.
Biskop Solveig Fiske i Hamar fortalte i sin tale at Köhn alltid ville bli husket for det hun så hardt kjempet for gjennom sitt lange liv. – Hun endret kirkehistorien og ble et samlende symbol. Uten hennes liv og virke, hadde både kirken i vårt land og samfunnet, vært annerledes, sa Fiske.
Konas gripende tale i kirken
Rosemarie Köhns ektefelle, Susanne Sønderbo, fremførte en personlig og varm tale under begravelsesseremonien.
Sønderbo snakket om Rosemaries kamp for å bli godtatt i kirken og hennes kamp for andre, men også deres liv sammen. Det var etter at hun fikk en blodpropp i hjernen at Köhn ble dement. Hun bodde på Finsalsenteret sykehjem på Hamar den siste tiden av livet sitt.
I kirken holdt kona den svært rørende talen til sin ektefelle, som også mange dementpårørende kan kjenne seg igjen i. – Eit godt liv «på vår måte». Men ting blei verre og sjukdomen utvikla seg. Den store kunnskapen forsvann, stykke for stykke. Men verdien av et menneske ligg ikkje i kunnskap, men i kjærleiken til andre. Og den hadde Rose mykje av, sa kona i begravelsen i følge NRK.
Slik avsluttet hun talen: – Livet er ingen dans på roser. Men dansen med Rose har vært livet for meg. Fred over ditt minne, skatten min.
Sannheten bak triumfen
I sin bok «Håpstreet – Roses bok» fra tidlig 2000-tallet, delte Rosemarie Køhn åpent om de tøffeste erfaringene i livet og yrket. Hun la aldri skjul på hvor tungt det har vært å stå i motstand.
– Å være uønsket er ikke lett. Det har tatt meg lang tid å bearbeide det. Det gjorde meg syk. Jeg grudde meg i flere år til å dra på bispemøte, skrev hun.
Til NRK fortalte Rosemarie Køhn at boken handlet om barndommen og livet som biskop.
«Jeg mener dette er en personlig bok fordi jeg forteller om ting som er viktig for meg og erfaringer jeg har gjort. Det er ikke noe oppgjør med livet, men en bok til ettertanke,» sa hun den gang.
Tittelen ble hentet fra barndommen i Tyskland. Etter krigen så hun kirken i hjembyen ligge i ruiner, men midt blant steinene vokste et lite bjørketre. For henne ble treet et symbol på håp.
Tusen takk for din uvurderlige innsats, Rosemarie Køhn!
Du gjorde samfunnet varmere og rausere med din kjærlighet – det vil vi alltid huske og verdsette. La oss hedre det fantastiske mennesket hun var.
Del gjerne artikkelen videre for å minnes hennes betydningsfulle arbeid.
LES OGSÅ:
- Terje Sølsnes forlot Norge etter tragedien som endret alt
- Den ubeskrivelige tragedien etter Marius Müllers død
